DRØBAK TVERRFAGLIGE KLINIKK
 

HVA GJØR EN KIROPRAKTOR?

 

Kiropraktoren stiller sin diagnose på grunnlag av sykehistore, klinisk undersøkelse og eventuelle billeddiagostiske undersøkelser.

Ryggplager er den vanligste årsaken til at folk søker hjelp hos kiropraktor blant befolkningen, mens det i mindre grad er kjent at kiropraktorer også behandler alle andre tilstander hvor det er feilfunksjon og smerte i hele bevegelsesapparatet. I tillegg til ryggplager er de vanligste tilstandene kiropraktoren behandler hodepine, svimmelhet, nakkesmerter, skulder- og armsmerter, brystsmerter, bekkensmerter, hoftesmerter, kne-, ankel- og fotsmerter.

 

En kiropraktor er offentlig godkjent og fungerer som primærkontakt. Dette innebærer at du som pasient kan komme direkte til oss uten legehenvisning, og bli fulgt opp med utredning, behandling og forebygging av dine nerve-, muskel- og skjelettplager.

En viktig del av primærkontaktrollen er samhandling med andre helseaktører. I de tilfellene du har behov for annen vurdering, kan vi henvise til spesialist. Tett dialog med din fastlege er nødvendig i mange tilfeller, dersom du tillater dette. Vi kan også henvise til fysioterapi for videre oppfølging.

 

Som primærkontakt har alle kiropraktorer direkte oppgjør med trygden. Det vil si at alle pasienter får deler av behandlingen dekket av NAV.

 

En viktig del av kiropraktorens 5-årig utdannelse er radiografi og radiologi. Det vil si at vi kan både ta og vurdere røntgen. De fleste kiropraktorer i Norge henviser pasienter til eksterne røntgeninstitutter. Vi kan også rekvirere annen bildediagnostikk, slik som MR, CT og ultralyd.

 

RØNTGEN / CT / MR / ULTRALYDDIAGNOSTIKK

 

Ulike billeddiagnostiske undersøkelser supplerer ofte den kliniske undersøkelsen. Kiropraktoren er utdannet til å ta skjelettrøntgen og selv vurdere bildene.

 

Kiropraktorene har også anledning til å rekvirere mer avanserte undersøkelser som CT og MR ved røntgeninstitutter og sykehus. Dette dekkes av Folketrygden på samme måte som ved henvisning fra lege.

 

Røntgenbilder brukes primært diagnostisk for å utelukke kontraindikasjoner til behandling som brudd, svulster og annen alvorlig sykdom. I mange tilfeller er det imidlertid sjelden nødvendig med røntgenundersøkelse forut for behandling hvis det ikke er forhold i sykehistorien som tilsier noe annet.

 

Røntgenbilder kan også gi nyttig informasjon om slitasjeforandringer, skjevheter og medfødte sammenvoksninger i skjelettet (anomalier) som kan ha betydning for valg av behandlingsteknikk. Ved klinisk mistanke om nerverotsaffeksjon ved prolaps kan CT- eller MR-undersøkelse bekrefte diagnosen.